Bjelkeblikk på offentligheten

Av Eirik Høyer Leivestad

Det er lett å se flisen i sin brors øye, uten å legge merke til bjelken i sitt eget. Som Hans Skjervheim formulerte det: ”Bjelken i sitt eige auga ser ein ikkje, for det er den ein ser med.” Med bjelken til hjelp strekker blikket seg langt og borrer dypt. Bjelken er ingen hindring, men en rambukk; den sprenger tilgang til områder man ellers avstenges fra. Dess større bjelke, dess mer slagkraft.

Ved slutten av året hyller norske medier alltid seg selv. Nyhetskavalkader kakler stolt om det inneværende årets verdensbegivenheter, hvilket vil si mediebegivenheter. Aldri er det tydeligere at massemedienes kommunikasjon er selvrefererende. Blant mine favoritter i 2007 var da offentlighetens ukuelige portvoktere, riksavisenes debattredaktører, enstemmig erklærte pludringen om norsk kulturelite for ”Årets viktigste debatt!”. Etter at miljøspørsmålene ble overlatt til flinke og ansvarlige teknokrater, var alt duket for den utdannede middelklassens narsissistiske selvtematisering: Eksisterer det en kulturelite? Hvor er den? Er det oss? Har vi makt?

Ja, noen av dem har visst makt, ifølge Dagbladets årlige kåring av Norges mektigste. I dette kjendisleksikonet av en maktanalyse får vi vite at makten er noe som kan lokaliseres og bestemmes til enkeltpersoner. Jens har makt, Stein-Erik har makt; ja, selv Magnus Marsdal har nå fått makt, så hans bok FrP-koden ”backfired”. Panelet hadde virkelig gjort en grundig jobb: ”La oss se: Hvem har avisene skrevet om i år? De har sikkert mye makt!” Igjen gjør mediene ikke annet enn å bekrefte et virkelighetsbilde de selv har konstruert. Samtidig peker makten nese bak ryggene deres, kleber seg til ordene de bruker, og svinger seg friksjonsfritt rundt i diskursene.

Det handler ikke om å vinne debatten, men å avskaffe den, ifølge Georg Johannesen. All deltakelse styrker Debatten: man presses inn i sjablonger, reproduserer det offisielle språket, og bekrefter det politiske status quo. Johannesen meldte seg ut da han forstod at Systemet elsker Kritikeren. For kritikeren står ikke utenfor eller i opposisjon, men glir sømløst inn i et stramt opptrukket mønster. Man står maktesløs overfor et system som nøytraliserer alt.

Diktaturet er en unødig strabasiøs og ineffektiv måte å sette totalitarismen i scene på. Makten trives best alliert med friheten.