Thick as a Brick

Av Johannes Servan

I et av tidenes kanskje mest forseggjorte LPcover, Thick as a Brick (ser ut som en avis), kan vi lese at lille Milton (alias Ian Anderson) har skrevet sangteksten til den eneste sangen på plata, kun avbrutt av LPens fysiske begrensning. Angivelig er teksten hentet fra en lokal skrivekonkurranse for barn mellom 7 og 16 år, der lille Milton på 8 vant sensasjonelt og ble genierklært, men senere måtte gi fra seg prisen på grunn av tekstens støtende og opprivende innhold. I stedet ble prisen gitt en jente på 11 år som hadde skrevet en mer spiselig stil om kristen etikk. Hun var «average rather than exceptional».

Den sosialdemokratiske enhetsskolen har i lang tid stått sterkt her til lands og man skulle tro resultatet skulle bli pene, snille jenter og gutter som skriver søte, fine skolestiler og flittig gjør sine regnestykker. For, det er vel slik vi liker dem? PISA-undersøkelsene har vist at Norge, tiltross for å være det landet som bruker mest penger på skole, har de mest uregjerlige og bortskjemte elevene i Europa. Ikke var de spesielt flinke til å lese eller regne heller. Det kan virke som barnas beste har gått på kompromiss med idealet om å unngå skoletaperene. Har mangelen på en klar og fornuftig normal oppfostret en generasjon tomsinger, slumrende i en digital dvale?

De siste månedene har debatten stått steilt om hvorvidt kunnskapsløftet virker eller ikke, det mumles om kriser overalt. I en ikke spesielt oppsiktsvekkende studie kan NTNU vise til at høyt utdannede lærere gir bedre resultater i skolen. Pedagogikk uten innhold har lite for seg, det vet alle som har hatt en lite engasjerende lærer. Det som derimot er oppsiktsvekkende, er hvor liten oppmerksomhet en slik sak har fått. Ifølge Gro Elisabeth Paulsen, leder i Norsk Lektorlag, skyldes dette en ukultur i Norge som nedvurderer effekten av universitetsutdanning. Er det virkelige så store anti-akademiske vegringer mot å sette en høyverdig standard her til lands?

Den siste tiden har også de religionspolitiske debattene om norske barns oppvekstvilkår fått en noe uventet vending. Som det første barneombudet uten fornyet tillit, ble Reidar Hjermann byttet ut av regjeringen til fordel for Ida Hjort Kraby. Det nye barneombudet bedyrer (sammen med sin insider i regjeringen) sin lojalitet overfor barna. Likevel spekuleres det i om ikke dette var en politisk manøver for å kvitte seg med et plagsomt, frittalende ombud som hadde blandet seg inn i viktige politiske prestisjesaker om nøytral ekteskapslov og kunnskapsbasert religionsundervisning. Regjeringen kritiseres for å ha misbrukt sin makt i utnevnelsen av ombud og biskoper. Den skaper en medgjørlig og lojal offentlighet samtidig som den i raske beslutningsprosesser legger fram endringer i tradisjonstunge institusjoner under dekknavn som «nøytral» ekteskapslov, og «objektiv» og «distansert» undervisning.

Regjeringen later som om reformene er gjennomsnittlige og spiselige, men hvis vi ser på utviklingen i et videre perspektiv er det ingen tvil om at de er eksepsjonelle! Hva slags barn er det egentlig regjeringen ønsker seg? Hva slags barn får man av å sende de på en påkostet enhetsskole, drevet av yrkesorienterte lærere som fremstiller våre grunnleggende verdier på en «objektiv» måte, for deretter å sende skolebarna hjem til kjønnsnøytrale foreldre?  Denne anarkistiske kombinasjonen av likeverd og likestilte livssyn kan da ikke på noen måte gi nåtidens yngre generasjon den undertrykkende motstand de trenger. Kanskje den personalistiske filosofen Nina Karin Monsen for en gangs skyld har et poeng når hun hevder at dagens selvopptatte og kjærlighetsorienterte individer ønsker seg barn som kan brukes som kosedyr. Uten en skikkelig indoktrinering av religiøse, naturrettslige og ideologiske dogmer vil de ikke duge til stort annet uansett.

Det er på tide debattene reflekterer reformenes ambisjonsnivå. Selv om det er trygt og godt å kunne lese avisdebattene med en viss ironisk distanse her fra universitetshøyden, virker det påfallende hvordan vi snytes for debatter rundt flere av de mest sentrale spørsmålene i alle disse sakene. Hvilke normer skal settes for en god skole? – ikke: hvor mange ekstra timer skal til? Hvilke konkrete formål skal denne skolen ha? – ikke: hvordan dekke til restene av en utdatert konfirmasjonsundervisning? Og, ikke minst: Hvilke kriterier bør definere ansvarlige foreldre/forsørgere – ikke: hvordan integrere homofile i et naturrettslig kjønnsrollemønster? Vi kunne trengt en liten Milton eller to, ironisk nok er innleggende med basis i kristen etikk som hittil har virket mest støtende og opprivende.