Her kan du lese siste nummer i pdf-format.

Rapporter fra regionen tyder på at den humanitære situasjonen i Darfur stadig forverres. Dette forsterkes av økt splittelse blant befolkningen, og at Khartoum-regimet stikker kjepper i hjulene for organisasjoner og land som prøver å avhjelpe elendigheten. Flykningehjelpen har på grunn av manglende samarbeidsvilje fra sudanesiske myndigheter besluttet å trekke seg ut fra Darfur. Resultatet av dette kan bli at om lag 300.000 internflyktninger blir stående uten tilbud om matrasjoner og annen hjelp.

Massakrene kom for alvor i medias søkelys i 2004. Siden den gang har det vært opplagt at det som foregår i Darfur innebærer klare og systematiske brudd på folkeretten men det har vært vanskelig å få til en enighet i FN om utplassering av internasjonale fredsstyrker.

Kina og Russland er nære støttespillere av regimet i Khartoum gjennom utstrakt handel med olje og våpen. Den store handelskonferansen mellom Kina og afrikanske land som nylig ble avholdt i Beijing bærer bud om et skifte i tyngdepunktet i afrikansk handel i østlig retning.

Det er lite håp for en bedring av menneskerettighetssituasjonen både i Darfur og andre steder dersom USA og Europas hegemoni skal erstattes av andre stormakter. Foreløpig ser det i hvert fall ut til at Kina og Russland i enda mindre grad er villige til å sette sine politiske og økonomiske interesser på spill for å komme utpinte folk til unnsetning.

Tekst: Pål-Stian Misje

Foto: Marte Ingul

Da britene trakk seg ut av Sudan i 1956 ga de makten til en rik, vestlig orientert elite fra Nord-Sudan. Førti år senere blomstrer økonomien i hovedstaden Khartoum, men folk flest har det verre enn noen gang. Befolkningsvekst, sult og vannmangel er kimen til konflikt.

Marginaliserte mennesker
Fredsavtalen er brutt, regjeringen i hovedstaden nekter FN inngang, spenningen mellom afrikanere og arabere øker, mens den globale oppvarmingen tørker ut jorden.
– Vi er vitne til en retribalisering, der ulike stammer bevæpner seg for å overleve. Rundt 400.000 mennesker er drept og 2,5 million mennesker er internt fordrevet siden konflikten tok til på 80 og 90-tallet, forteller professor O`Fahey.
– Flere medier trekker paralleller mellom situasjonen i dagens Darfur og folkemordet i Rwanda, men hvor reell er egentlig denne sammenlikningen?
– Referansen til Rwanda er svak. Det er større sammenheng mellom britenes valg av maktovertagere, og deres marginalisering av et helt folk, som etter mitt syn er en bedre og viktigere forklaringen på den kompliserte konflikten.
På FNs hovedkontor i Khartoum går likevel konflikten under tittelen Rwanda in slow motion.
– Det er ingen tvil om at det går utallige menneskeliv tapt, og at situasjonen i Darfur er uutholdelig. Konflikten kan også helt klart karakteriseres som et folkemord, men i dagens Darfur er det ingen konsentrert etnisk rensing av arabere og afrikanere, fortsetter O`Fahey som akkurat er ferdig med artikkelen Dafur: Another African Black Hole, bestilt av et islamsk tidsskrift i England.

Maos milde gaver
Det er et økende fokus på Jihad (hellig krig journ.anm), og en økende islamisering i Nord Afrika.
– Spiller religion en markant rolle i Darfur-konflikten?
– Situasjonen i Darfur er langt fra en religionskrig. Nesten hundre prosent av innbyggerne, både afrikanerne og araberne praktiserer nøyaktig samme form for islam. Religion spiller altså ingen rolle sammenlignet med spenningene mellom sunni- og sjiamuslimer i for eksempel Irak.
– Er det mulig å utpeke konkrete skyldige parter i konflikten?
– Vel, regjeringen har mye av skylden for dagens situasjon. Det har britene også, som verken tok tak i landets utvikling etter kuppet i 1898, eller øynet de alvorlige følgene av å gi makten videre til den mektige nordsudanesiske eliten.
– Hvordan står det til med dagens regime i Khartoum?
– Dagens regjering har mer makt enn noen gang, noe de kan takke kinesiske penger og russiske våpen for. Kina importerer 60 prosent av Sudans totale oljeproduksjon, som utgjør 10 prosent av den nye supermaktens totale oljeforbruk. Russland forsyner den sudanesiske regjeringen med våpen, som bruker nesten 70 prosent av budsjettet på militære utgifter.
Historikeren forteller så om det nye Khartoum.
– Hovedstaden ligner mer og mer på Dubai, med store kostbare byggeprosjekter og økende tilgang på luksusvarer, kulturtilbud og teknologi.

Låst Råd
Det er langt fra den dubaiserte hovedstaden, til fulle flyktningleirer i Darfur, der dødstallene stiger. Fredsavtalen som ble signert i mai, lå død i juli. Men FNs sikkerhetsråd er låst ettersom de to vetolandene Kina og Russland, samt Qatar, avstod fra å stemme igjennom resolusjon 1706, i august.
– Hva må egentlig til for at de femten landene kan enes om en resolusjon?
– Alle femten land vil aldri enes om en resolusjon som gir FN-soldater aktivt mandat i Sudan. Kina og Russland setter altfor mye på spill om de støtter en FN-styrke på 17000 som 1706 uttrykker. De to landene vil nødig risikere å ødelegge det gode og viktige forholdet til Khartoum-regjeringen.
Verken Kina eller Russland har særlig historikk for etiske retningslinjer, og går langt i å forsvare Sudans statssuverenitet. På tross av at et militærkupp i 1989 brakte dagens dominerende parti, Den nasjonale islamske front til makten i Khartoum.
– Hvorfor involverer ikke da andre parter seg i konflikten, som Sør Afrika og USA?
– Kort sagt er det ingenting å tjene på å involvere seg i konflikten. Det er ikke olje i Darfur, ingen infrastruktur heller. Sør Afrika har ingen interesse av å bidra gjennom African Union, og USA har mer enn nok å gjøre i Irak og Afghanistan.
Professoren som selv har gjort feltarbeid på kamelryggen i Darfur, og som har uttallige studier i landet bak seg, ser Frankrike eller Storbritannia som eneste aktuelle fredsaktører.
– Men Frankrike som allerede har et par tusen soldater og noen fly i Tsjad, er ikke særlig interessert i å flytte dem. Storbritannia med Tony Blair i spissen har nok å gjøre i Irak og Afghanistan.

Meningsløs menig
I disse dager signerer det norske forsvaret kontakter med 250 soldater, som eventuelt vil tjenestegjøre i et FN-oppdrag i Sudan. Men først må en enstemmig resolusjon på bordet, samt aksept fra regjeringen i Khartoum.
– Sett at den politiske vilje var tilstede for å sette resolusjon 1706 ut i livet, hva er da hovedproblemet for veien videre?
– Det største problemet er mangelen på skikkede FN-soldater og økonomisk støtte. Mange vestlige styrker er som sagt opptatt i Irak og Afghanistan, og å gå inn i Sudan har en himmelhøy pris. Der er det ikke noen form for infrastruktur. Alt av utstyr må flys inn, helt ned til hver eneste dråpe vann.
– Er det da poengløst å signere med de norske soldatene?
– Etter mitt syn er det en forsvinnende liten sannsynlighet for at noen norsk soldat vil tjenestegjøre for FN i Sudan. Verken regjeringen i Khartoum, Kina, Russland eller USA ønsker å ta særlig ansvar i denne konflikten, legger O`Fahey til.
Han holder nå på med boken Darfur – a History, og jobber med konflikten på oppdrag fra FN og Verdensbanken. Han besøkte landet siste gang i september.
– Hva mener du er veien ut av konflikten, og veien til et fredelig Sudan?
– Det er med tungt hjerte jeg sier dette, men jeg ser en intensivering av borgerkrigen som eneste utvei. Der partene får ordne opp internt, og utrope vinnere og tapere. Det vil gå mange menneskeliv tapt, og de vil trenge hjelp. Men slik situasjonen er nå ser jeg dessverre ingen diplomatisk løsning på denne konflikten.

Tekst: Marte Ingul

Foto: Kristian Blindheim

Sosialantropolog og sosionom Bjarte Bøe jobber som rådgiver for IGOR senter for arbeidskultur i Stavanger. Rådgiving i forhold til alkohol og arbeidsliv er sentralt i hans arbeid. Han er også fagansvarlig for videreutdanning i rusproblematikk ved Universitetet i Stavanger. Hans budskap er at det bør settes fokus på alkoholens posisjon og funksjon i studentmiljøer, og at informasjonstilbudet til studentene må bli bedre.

Nye miljøer
– Det er først å fremst i miljøer utenfor den nære vennekretsen at alkoholen er viktig som integreringsfaktor, sier Bøe. Han mener at alkohol i studie- og arbeidssituasjoner er positivt med tanke på å bli kjent med og å opprettholde kontakt med nye mennesker.
– Sammen med venner trenger man ikke å drikke. Det er kombinasjonen mellom anledning og tilgjenglighet som gjør alkohol særlig sentralt på universitetet. Jeg vil hevde at muligheten studentene har til å organisere sin egen tid gir nærmest ubegrenset med anledninger til å nyte alkohol. Derfor ender mange opp med å drikke flere ganger i uken, sier Bøe.
– Det er jo ikke vanskelig å komme på gode argumenter for å drikke alkohol, og alkoholen finnes overalt. Den eneste ytre begrensningen en student har på drikkingen er ofte økonomien. De fleste begrensningene må derfor komme fra den enkeltes egne standpunkt til egen omgang med alkohol.

Førstegangsstudenter
Bøe understreker at på tross av stort konsum er det veldig liten sjanse for å bli avhengig av alkohol. – Det er mer relevant å fokusere på det jeg kaller problematisk drikking. Med det mener jeg at man ofte drikker mer enn planlagt, og ofte blir fullere enn alle andre. Da vil folk også ta avstand. Førstegangsstudentene har det største konsumet og dette kombinert med uerfarenhet er et problem. Hvert år skjer det en rekke ulykker i forbindelse med stort alkoholinntak. Det hender til og med at folk blir så fulle at de rett og slett forsvinner. Slik problematisk drikking fører også til at folk mister kontroll over sin tid og ikke greier å studere. Mangel på kontroll over sin tid forekommer gjerne hos studenter som er borte fra foreldrene for første gang. Andres forventninger til hva man foretar seg er små og ferske studenter er mange ganger usikre og sårbare. Alkohol kan da være et nyttig middel for å overkomme sosiale sperrer, men det er klart at alkoholen kan også føre til problemer. Derfor er det viktig å begrense den problematiske drikkingen. De fleste utvikler erfaring de kan gjøre nytte av, men enkelte klarer ikke å bli ferdige med russetida når de kommer til universitetet.

Må tas på alvor
– Alkohol må tas på alvor ved universitetet, og aller helst av studentene selv. Å drikke alkohol er noe som må læres, understreker Bøe. Han mener at nye studenter bør gjøres oppmerksom både på fordeler og farer.
– Det er viktig at slik informasjon kommer som et tilbud, og ikke blir prakket på studentene. Tradisjonelt forebyggingsarbeid har et dårlig image som man bør unngå – det er tusen måter å si måtehold på. Han understreker at skremselspropagandaen er utgått på dato.
– Noe må gjøres med tabubelegningen av det å snakke kritisk om alkohol. Det å si til en kompis at han drikker for mye blir litt som å si at han har for liten tiss.

Arbeidsliv versus studentliv
– Alkohol i arbeidslivet har de senere årene blitt anerkjent som et problem, sier Bøe som selv jobber som rådgiver blant annet i forbindelse med spørsmål om alkoholkonsum på arbeidsplassen.
– Slike problemer treffer arbeidslivet hardt. Men forskjellen mellom studenter og ansatte er at studenten må ta støyten alene, både økonomisk og faglig, sier Bøe.

– Kan man integreres uten å drikke alkohol?
– Man må nok lete for å integreres i alkoholfrie miljø. Til og med i idrettsmiljø og i politiske miljø flyter alkoholen. Også i miljøer som tradisjonelt har vært avholdsmiljøer er alkoholens kurs stigende. Bøe legger til at minst nitti prosent av den voksne befolkningen drikker alkohol.

– Funker det å drikke Clausthaler på byen?
– Jeg har prøvd å få bryggerier til å selge lettøl i halvlitersglass, men det er ikke lønnsomt.
Det er ikke så veldig kult å sitte med et lite femiglass med Clausthaler. Det må være et skikkelig mannaglass. Det er synd at det er sånn, og det rammer kanskje kvinner hardest all den tid de tåler mindre alkohol enn menn.

Å Bli voksen
– Studenter som ikke drikker alkohol går sannsynligvis glipp av noe viktig med tanke på integreringen som voksent menneske. Det kan man like eller ikke like, men alkoholen har fått en veldig sentral plass i våre liv. Men det er viktig at studentene bør spør seg selv; hva vil jeg egentlig med alkohol? Selv drakk jeg hundrevis av liter øl da jeg studerte, men jeg kunne nok ofte ha byttet ut de fire siste pilsene med lettøl.

Merkesteiner i alkoholens historie

10000 f. kr.: Egypterne brygger øl av honning.

4000 f.kr.: Egypterne lager vin.

For mange tusen år siden: Noah planter vinranker og blir drukken av sine produkter. Han lever et fuktig liv, men når likevel en alder av 950 år før han kaster inn håndkleet.

0030: I Israel utvikles en metode for å fremstille alkohol av vann. Bakmannen, som får tilnavnet Messias, Frelseren, må senere bøte med livet for hele menneskehetens synd. Alkohol har siden blitt brukt ved religiøse seremonier forbundet med denne Messias.

Ca. 0100: Den romerske historikeren Tacitus skriver om befolkningen nord for Romerrikets grenser at “(…)overfor tørsten viser de ikke det samme måtehold[som med maten]. Gir man etter for deres drikkelyst og lar dem få så meget som de lyster, vil drikken lettere gjøre det av med dem enn våpenmakt”.

Ca. 1000: Ifølge Gulatingsloven kan avtaleinngåelse foregå i ølhus i tillegg til ved kirkestevne eller på fullbemannet skip.

1200-tallet: Magnus Lagabøtes Landslov forbyr å bringe øl til tinget. Det blir også ulovlig å drikke seg full ved gravøl, fordi man vil unngå ulykker og manndrap.

1516: Wilhelm IV av Bayern utformer verdens eldste næringsmiddellov, nemlig Renhetsloven. Øl skal kun brygges med malt, humle, gjær og vann.

1571: I Bergen, en vestlandsby med 6000 innbyggere, blir hele fem mennesker knivdrept dette året i forbindelse med fyll. Det siste offeret var Jacob hvis lunge hang ut av hans bryst etter at en mann ved navn Lars skytter hadde befridd ham fra sitt våpen.

1757: Forbud mot all brennevinsproduksjon i Norge. Øl er den eneste alkoholholdige drikken som kan nytes.

Mot slutten av 1700-tallet: Det blir lov å produsere brennevin for næringsdrivende.

1816: Bøndene får tilbake sin rett til å lage brennevin til husholdsbruk.

1859: Det norske totalavholdsselskap stiftes.

1891: Waldemar Stoud Platou kjøper Det Sembske bryggeri, og døper sin investering Hansa Bryggeri.

1913: Det Norske Totalavholdsselskap medlemstall når toppen med 139 500 medlemmer.

1905: Helt siden 1905 har svenskene drukket mer enn nordmenn.

1915-1955: Svenske menn får maksimalt kjøpe fire liter brennevin per måned.

1917-1926: Partielt alkoholforbud i Kongeriket Norge.

1923: Statsminister Abraham Berge prøver å fjerne alkoholforbudet i Norge. Stortingsflertallet krever ny folkeavstemning.

1924: Abraham Berges regjering går av.

1931: Boris Jeltsin blir født.

1943: Den kjente tekstforfatteren Lorenz Hart, som har skrevet juveler som Blue Moon og My Funny Valentine, drikker seg full, sovner under en utendørs trapp i New York. Han fryser, pådrar seg lungebetennelse, og dør.

1991: Boris Jeltsin blir russisk president.

1991: Sogn og Fjordane får sitt første vinmonopol.

2001: Eli Hagen kjører ned slottstrappa og sier til VG at ”det verste var at jeg var helt klar”. Hun får ikke skjenn av Carl.

2003: Det blir omsatt mer enn seks liter ren alkohol per innbygger i Norge.

2005: De engelske Liberaldemokratenes leder må gå av på grunn av alkoholproblemer.

2006: I første kvartal drakk gjennomsnittsnordmannen over femten år 1,32 liter ren alkohol.

Kilder: Wikipedia, Den norske totalavholdsforening, Statistisk sentralbyrå, Bibelen, medisin.ntnu.no, alkis.net.

Av Kristian Blindheim

Foto: Adeline B. Landro

Årets verdensmusikkfestival gikk av stabelen for andre gang, fra 21. til 28. oktober. Ulike toner trommet sammen i regi av Bergen Internasjonale Kultursenter (BIKS) og Internasjonal Uke (IU).

Nyskapende og mangfoldig
Temaet for årets festival er det omskiftelige. En rekke artister med røtter i innvandrermiljøene er representert, sammen med artister fra ulike land. Festivalens hovedmål er å vise hvordan norsk kultur berikes gjennom innvandring. Rent kunstnerisk har festivalen som mål å være nyskapende, og tiltrekke seg et ungt publikum.

– Det ligger mye arbeid bak denne festivalen, ettersom festivalen er helt fersk. Det er en viktig festival innenfor målene BIKS jobber for, som er å formidle den internasjonale kulturen som finnes i Norge, forteller Tijan Jallow, årets festivalsjef.

En kan vel heller ikke påstå at verdensmusikk er godt representert i Bergen, spesielt sammenlignet med andre musikksjangere som rock, jazz og disko, som alle har egne etablerte spillesteder.

– Hadde det ikke vært fint med et eget spillested for verdensmusikk?
– BIKS samarbeider med ulike spillesteder, og da spesielt Verftet, men vi har ikke noe mål om å etablere et eget sted selv enda. Vi tar kontakt med de forskjellige miljøene og det fungerer bra, fortsetter Jallow.

Åpen bås
– Så til tusenkronersspørsmålet. Hva er egentlig verdensmusikk?
– Bruken av begrepet begynte nok på midten av 80- tallet, da markedet prøvde å definere en ny type musikk som ikke falt inn under noen annen kategori. Det var populærmusikk fra sør, som ikke var etnisk, men en blanding av etnisk og noe nytt, forteller Jallow.
– Og så har begrepet bare blitt værende, uten at vi har fått noen ny spesifisert kategori på alle de ulike musikkformene som kommer inn under begrepet.

Verdensmusikk blir altså brukt for å beskrive mikset musikk, en miks som ikke kommer inn under annen kategori. Men noen ganger kan det virke som om vi i den europeisk-vestlige verden har en tendens til å putte litt vel mye inn i denne kategorien.
– I Senegal, som er Youssou N’Dour sitt hjemland, er hans musikk velkjent som Mbalax, som er en egen sjanger for den typen musikk N’Dour spiller, og ikke verdensmusikk, forteller Jallow.

Er det vi som ikke lærer oss alle de ulike sjangrene som allerede er der ute, for å beskrive andre typer musikk enn den vi er bekjent med? Men i stedet setter oss vi oss inn i de andre etablerte sjangrene, for så å putter dem inn i Verdensmusikksjangeren.

Mbalax eller verdensmusikk, takk for en fin og annerledes festival!

Arabiske trommetradisjoner og senegalesisk hip hop

– Festivalen gir oss sjansen til å utveksle musikk og hilse på musikere man før bare har snakket med på nett, forteller Rudi Bakken, bandmedlem i Forza.

Forza er en trommegruppe med innslag av gitar, fele, sang og piano. Men det er de ulike trommeinstrumentene som bygger opp musikken. Dette kan være alt fra tradisjonelle håndtrommer til bækkalokk og hjulfelger. I Forzas ånd kan nemlig alt trommes på. I bandet er fem ulike nasjonaliteter representert.

Fritt spillerom
Rudi Bakken er en slags organisator for gruppen og spiller selv piano og trommer.
– Er det verdensmusikk dere spiller?
– Musikken vår faller nok inn i den kategorien, men det er ikke så nøye for oss. Vi blander kulturelle stilarter, så identiteten vår blir litt Irak, litt Norge, litt Balkan og så videre, forteller han.

– Men trommingen er vel basert på visse trommetradisjoner?
– Ja, den er i stor grad bygget på klassisk arabisk tromming. Men vi henter også inspirasjon fra spansk og marokkansk tromming. Det er vår base. Men vi kan like gjerne hive på noe rap, salsa eller latin, sier Bakken og poengterer at han synes det er helt greit å være sjangerfri.

– At artistene kommer fra så mange land, og tar med seg sine spilletradisjoner, gjør det også mer ekte. Det er ikke bare et forsøk på å spille på ulike tradisjoner. Vi kommer jo faktisk fra ulike tradisjoner, legger han til.

Bergens verdensmusikere
– Det er ikke så mange nordmenn i gruppen, så hvordan er egentlig miljøet for denne typen musikk i Bergen?
– Det er ikke så stort, men det finnes. Det ulmer under overflaten. Derfor er en festival som denne helt på sin plass. Her får vi vist oss frem, men Bergen har veldig mange dyktige verdensmusikere, både afrikanske, latinamerikanske og arabiske, sier Bakken som tror miljøet vil komme mer frem etter hvert. Per i dag er det ikke så mange steder i Bergen hvor en kan høre verdensmusikk, men det har Forza planer om å gjøre noe med.

Festivaler som denne skaper også bedre og bredere kontakter og nettverk på tvers av landegrensene.
– En slik festival gir mulighet til å utveksle musikk og treffe musikerne en bare har truffet på nettet tidligere, som for eksempel den senegalesiske hip hop bandet Wagëblë. Det er kanonviktig at vi kan møtes og utveksle erfaringer, avslutter en fornøyd Bakken.

Et loftsrom på Kvarteret. Klokken er halv to, natt til torsdag. Vi får et eksklusivt intervju med Wagëblërne fra Senegal, som er på norgesturne.

Guttene Eyewitness aka Mohammed Lamine Kandji, Waterflow aka Papa Moussa Lô og DJ Icare aka Filippo Lafranchi har både konserter og musikkverksteder på programmet under sitt norgesbesøk. I Oslo har de produsert plate med hip-hop ungdom og i Bergen har de hatt skolekonserter i Åsane og i Loddefjord.

Europeiske utfordringer
På verkstedene de holder er det både musikkmiks og samfunnsdebatt på programmet.
– Det er viktig at folk forstår at hip hop kan mikses, begynner Eyewitness.
– Og å diskutere samfunnsproblem, legger han til.
Gjennom diskusjoner og relasjoner med ungdom fra forskjellige steder, formidler Wagëblë situasjonen fra sitt hjemland. Men de bringer også med seg hjem et budskap til sine egne ungdommer, om at samfunnsproblemer finnes overalt, også i Europa.

Wagëblë kommer fra ghettoen i Thiaroye, en av de fattige forstedene til hovedstaden Dakar. Ordet Wagëblë betyr på Wolof nettopp ”å komme fra ghettoen”. Waterflow og Eyewitness har lenge holdt på med rap, men det var først i 2003, i møte med norske Dj Fred Røssel, at det ble cd av det, da Rap New Generation kom ut. Siden har det kommet enda en cd, Sénégal (2005) med Dj Icare.

Voksende hip hop miljø
– Hvordan er hip hop miljøet i Senegal?
– “When you play in Senegal the crowd can be really big!” sier Eyewitness. Hip hop er på vei opp i Senegal for tiden. Bare på noen få år har miljøet vokst seg stort og det er for tiden rundt 150 profesjonelle grupper i landet, men dette tallet representerer bare de som har gitt ut cd på feltet. Tallet på undergrunnsartister er usikkert, men Waterflow snakker om tre-fire tusen.
– Men utstyr er et problem, derfor finnes det få Dj-er, forteller Eyewitness. De håper å kunne gjøre noe med dette ved å bringe mer utstyr til miljøet. Slik kan det bli lettere å holde konserter, og få andre artister frem i lyset.

Men musikken er populær, og flere og flere hører på hip-hop, både bestemødre og de yngste barna.
– Musikken vår representerer folket, forteller Eyewitness. De er ”The voice of the voiceless Dakar”, og bruker begrepet Gëblëment for å uttrykke sin filosofi, nemlig å være tro mot seg selv og mot sine omgivelser.

Budskapet kommer innenfra
Mens Eyewitness er folkets øyevitne, er gruppens poet Waterflow den som har det politiske ansvaret.
– Hvordan er det med ytringsfriheten i Senegal, kan det være et problem å få publisert budskapet?
– Det er bedre nå, etter vi fikk ny president i 2000, mener Waterflow. Presidenten innser at Hip Hop har makt, derfor er det ikke mulig å stoppe oss, forteller han videre.

– Hva er deres viktigste budskap til folket?
– Det vi har inni oss. Energien. Det er det viktigste. Så kommer situasjonen i landet vårt. Før vi kan si at dette er bra, dette er dårlig og så videre, må vi forandre måten vi handler på. Først da kan folk forstå hva vi mener, er Eyewitness og Waterflow enige om.

– Mange fra deres musikksjanger, har en tendens til å synge om bitches, motherfuckers og mindre kvinnevennlige begreper. Hvilke meninger har dere om det?
– Vi har ikke denne type utdanning. Senegal er et fattig land, men foreldrene våre lærer oss ikke et negativt kvinnesyn. Vi har respekt for våre mødre, og vil ikke at folk skal si dårlige ting om dem. Vi snakker om virkeligheten, men på en positiv måte, sier hip hop trioen som poengterer at det viktigste er å være positiv og å være tro mot seg selv og sine omgivelser. Gëblëment!

“When you struggle, have in mind you are not the only one. Think about that there are others who struggle more, who live a worse life than you!” – Wagëblë.

Av Live Berge Iden