Tragisk og vittig på merkelig vis

Tekst: Lene Løland

Erlend Loe

Muleum

Cappelen 2007

Åpningsfrasen i denne boken gjorde noe med min lyst til å lese videre. Jeg ble – som sikkert de fleste andre – nysgjerrig og fylt med den forfriskende følelsen av at; «Ah! Dette er en bok utenom det vanlige. Supert!» Innledningen er så håpløs tragisk at man egentlig ikke ønsker å forholde seg til den, i alle fall opplevde jeg den slik. Og selv om den vekket lysten til å lese boken, var det også noe som sa meg at jeg kanskje burde styre unna. Løsningen på denne problematikken ble vissheten om at en Erlend Loe-roman naturligvis er spekket med humor og finurlige vendinger. Noe som i aller høyeste grad viste seg å stemme.

Dette er en bok om ei 18 år gammel jente som blir alene i verden og som konsekvens av dette mister lysten på å leve. Hun ser rett og slett ikke vitsen. Boken foregår i dagbokform og gir dermed direkte innblikk i hovedpersonens indre verden. Det at hovedpersonenes mentale balanse ikke er den beste, er for leseren enkelt å forstå i forhold til det hun nylig har opplevd. Fortellingen viser et menneske som får et annet syn på livet og med ett slutter å bekymre seg for alle livets farer av den enkle grunn at det største ønsket nettopp er å slutte å leve. Denne nye innstillingen til livet fører den unge Julie ut på eventyr. Hun setter seg på fly etter fly og opplever etter hvert en rekke usannsynlige, men komiske situasjoner. Særlig blir oppholdet i Seoul av stor betydning for Julie videre, samtidig gir det leseren en god grunn til å trekke mer enn bare litt på smilebåndet.

Erlend Loe har en evne til å gjøre teksten lekende lett å lese i tillegg til at han har mot nok til å dra historien i til tider uventede retninger. Resultatet er at Muleum er blitt en finurlig liten historie om et menneske som på et utradisjonelt vis jobber seg ut av en svært vanskelig livssituasjon. Uten å avsløre for mye kan det sies at Julie gjennom nesten et år gjennomgår en prosess som gir både leseren mulighet til å trekke på smilebåndet, samtidig som det blir uunngåelig å ikke reflektere over de alvorlige og dypt tragiske elementene i denne historien. Bokens tittel er et mysterium gjennom nesten halve boken, og det er deilig når ordet «muleum» endelig får sin forklaring. Det er en perfekt tittel som sier noe om betydningen av familie og relasjoner mellom mennesker som hører sammen i nettopp en familie.

Har man muligheten til å lese denne boken er det ikke noe å stusse over.