Å krige i fred

En tysk offisers beretning om den siste ordentlige krig (slik vi liker dem).

Tekst: Ebbe Dam Meinild

Rommels pansersjef av Hans von Luck

Oversatt fra engelsk av Henrik Eriksen

Vega forlag, Oslo 2007 (Engelsk version er fra 1989)

Det er ingen tvil om at Hans von Lucks memoarer er spennende lesning. Mannen var midt i flere av de viktigste slagene under andre verdenskrig. Og han spilte en ikke helt ubetydelig rolle i utfallet av dem. Han ble fanget i etterspillet og satt i sovjetisk fangeleir frem til 1950. Han så ting, hørte ting, merket en hel del av det på sin egen kropp – og overlevde.

Slik det fremheves i bokens omtale har von Luck en skarp iakttakelsesevne. Hele veien er det eggende lesning av den slags man forventer når man leser om og av en pansersjef som har vært der. Og slik oppfyller boken de krav man måtte ha til å gjøre underholdning ut av erindring. Historiene er fortalt kort og konsist. Det er mennesker med hver sine små håp og bekymringer. Det er små detaljer og personlige særheter midt i den store malstrøm av herjing og uro. At von Luck tilsynelatende bevarer sin menneskelighet og empati gjennom hele krigen, og deretter fem års opphold i fangeleir, er utrolig.

Den plasserer et for meg ukjent skille mellom den tyske hær (Wehrmacht) og den militære delen av nazistpartiet (Waffen-SS). Det fremstilles som om mange av soldatene i Wehrmacht, her under von Luck, ble overrasket over den aggressive nazistiske bevegelsen som SS var del av. Og som om de misbilliget den. Det står nesten at hvis offiserene i Wehrmacht bare hadde skjønt hvordan Hitler egentlig var, så ville de (kanskje, sannsynligvis) ha gjort opprør. Men det gjorde de ikke. De gikk inn i Polen uten nevneverdig motstand første september 1939. Og om det ikke hadde vært klart før, så ble det da helt offisielt: andre verdenskrig var i gang.

Heretter får vi mest av alt beretninger om kameratskapet mellom soldatene – både med kollegaene og fienden. Ved den tyske fremmarsjen legges det vekt på små triks og merkverdige hendelser – som da von Luck på et tidspunkt kan overta et veldekket lunsjbord rett etter å ha inntatt en mindre by. Rett før var dette måltidet tiltenkt de sovjetiske offiserer. Eller da de tyske og britiske tropper midt i Sahara blir uoffisielt enige om å holde fred fra mørkets frembrudd til morgenen, slik at alle kan få sove ut. Og nærbildene av Rommel, ørkenreven, med sine eksentriske, halvt improviserte og entusiastiske kommandoer, kjørende rundt midt i fronten og under fremrykningen. Er det hele bare en film? Noen ganger virker det nesten slik.

Selv om anekdotene er beretningenes kjerne setter de hukommelsen inn i et historisk vakuum. De sivile tragediene blir nesten uten unntak skubbet utenfor synsfeltet, som med den tyske invasjonen av Sovjet. Det er vel ikke for mye å si at denne fortsatt regnes som et av de blodigste og grusomste felttog. Og derfor er det besynderlig å lese en fortelling som adskiller seg radikalt fra dette. Eller rettere sagt: forskjellen mellom Wehrmacht og SS fremheves igjen, og følgelig adskiller en Wehrmacht-offisers opplevelse seg radikalt. Hmm. Altså, om noen er ansvarlig for alle mordene, voldtektene, lemlestelsene, torturen, utsultingen, mishandlingen og ødeleggelsene, må det være SS og nazismen (og kommunismen) alene. Det er den ideologiske krigen som har skylden. Hadde bare soldatene fått slåss i fred, så ville ikke alt dette ha skjedd – åpenbart. I beste fall er dette bare en del av virkeligheten i krigstid.