Dans med Lynch

Tenk på det på denne måten: Du er Empire State Building. Du har hundrevis av rom. Og i disse rommene er det masse søppel. Og det er du som har fått alt søppelet dit.

Tekst: Eirik og Johannes

I A Perverts Guide to the Cinema legger Slavoj Zizek an et psykoanalytisk perspektiv på forholdet mellom filmens fiksjon og vårt begjær. Fiksjonen gjør det mulig for oss å vite hvordan vi skal begjære eller leve ut vårt begjær. Det menneskelige i oss er ikke naturlig og spontant, men en fremmed maskin (jf. Matrix) av fiksjoner som strukturer vår virkelighet.. Når denne ordenen brytes opp, føles det uvirkelig og skremmende. Blant Zizeks yndlingsregissører har vi David Lynch, en av Hollywoods fremste ordensoppviglere. Vi tok på oss den utakknemlige jobben å dykke ned i Lynchs siste film Inland Empire. Som en liten trøst hadde vi også med oss hans bok Catching the Big Fish, og alt skulle dermed være klart for å se ”how deep the rabithole really goes”.

 

Den inautentiske virkeligheten (45 min)

– Hva synes du om filmen så langt?

– Vel, bortsett fra kameraføringen og et par interessante scener, så er det en kjedelig film. Hendelsene er først og fremst sentrert rundt en filminnspilling, og det er overhode ingen progresjon.

– Her er han vel mer ukonvensjonell enn ellers. Fortellingen er desintegrert i utgangspunktet. Tidligere brukte han dette som virkemiddel i ellers ganske sammenhengende filmer.

– En del ting henger litt løst her. Det er ingen klar tidsdimensjon eller årsak-virkningsforhold, bare løsrevne begivenheter. Det antydes bare at noe skal hende, men det er uklart hvordan de ulike scenene forholder seg til hverandre.

– Samtidig snakkes det stadig om konsekvensene av det du gjør. Noen scener peker fremover mot noe man bør passe seg for.

– Den faren det snakkes om er veldig ubestemt. Mest angstfylt, uten noe konkret innhold. Det er for så vidt typisk for Lynch-stemningen. Forskjellen mellom glede og redsel viskes ut; det ene flyter over i det andre.

– Det er tidlig en usikkerhet knyttet til konteksten en scene er satt i, og noen steder fører dette til at han virkelig klarer å lure meg. Det er uklart om hovedkarakterene er i en sceneinnspilling eller ikke. Det var påfallende hvor lett det var å leve seg inn i den «falske» dialogen i scenen hvor de skulle øve på et manus.

– Jeg er fristet til å gå enda lenger og si at scenedialogene deres er mer troverdige enn det som ikke skal være skuespill. Der glir alt mye lettere. De «ekte» dialogene blir langt mer unaturlige og uhyggelige. Så skuespillscenene lurer oss fordi de simpelthen virker mer autentiske enn de andre scenene.

– Zizek snakker om at man er avhengig av en systematisk og symbolsk sammenheng for å forstå virkeligheten, og at man mister grepet om virkeligheten når ordenen desintegrerer. Kanskje filmens mangel på et sammenhengende manus gjør det lettere både for oss og hovedpersonene å forholde seg til den fiktive virkeligheten på filmsettet?

Kontekstløs sympati (90 min)

– Da er vi halvveis. Vi må vel si at filmen tok en liten vending. Nå ble den enda vanskeligere å følge. Vi skal holde oss unna ordet forstå så godt vi kan, men vi kan si at det ble vanskeligere å holde tritt med det som skjer.

– Det er vel ett hovedbrudd her. Hovedpersonen ser ut til å ha gått helt opp i filmrollen. Det kan virke som hun fanges av karakteren.

– Jeg leker litt med den tolkningen at det er mye som virker på et metaplan i denne filmen. Det er Lynch som kommenterer både seg selv og oss som publikum.

– Han fordrer en aktiv deltakelse fra seeren for å binde det hele sammen, skape sammenhenger, samtidig som han bringer inn flere absurde hendelser som gjør integreringsarbeidet stadig vanskeligere.

– Man blir nærmest tvunget til å innta et metaperspektiv fordi han gjennom å utfordre vårt forsøk på å skape sammenheng gjør det synlig. Den eneste sammenhengen i filmopplevelsen blir ens egen frustrasjon over ikke å finne noen sammenheng.

– Og, dette har på sett og vis sin parallell i det innholdsmessige i filmen.

– Ja, det virker som om hovedpersonen opplever det samme. Hun blir dratt inn i noe hun ikke forstår og vi hensettes i den samme tilstanden av kontekstløshet som henne. Hennes mangel på informasjon svarer til vår, og det hele gir på et vis en god fremstilling av å oppleve kontekstløshet.

– Den formidler en total fragmentering. En plutselig erfaring av at man ikke lenger er i stand til å ordne omgivelsene, å gi mening og struktur til det som skjer. Schizofrenien blir normaltilstanden.

 

Den oppløste klovnedrakten

I Catching the Big Fish kaller Lynch angsten for «negativitetens kvelende klovnedrakt av

Gummi»: «Med en gang du begynner å meditere og dykker ned i ditt indre, begynner klovnedrakten å gå i oppløsning. Først når den er i ferd med å forsvinne, skjønner du hvor avskyelig lukta egentlig var.» Lynch har funnet roen med transcendental meditasjon og forteller villig videre om sitt opplyste syn på selvet og bevisstheten som et enhetsfelt. Det er ikke den intellektuelle forståelsen av dette feltet, men opplevelsen av det som er avgjørende – slik virker også prosessen rundt Inland Empire. Lynch bruker små, håndholdte kamera som gir han en helt ny mulighet til å gripe fatt i det spontane og umiddelbare, manus er fraværende. Den tradisjonelle filmen er tilbakelagt som medium; filmen er død og igjen står kun en eksperimenterende tillit til idéen, som skvulper i havet av ren bevissthet.

– Lynch formidler en situasjon eller tilstand som overskrider ikke bare en gitt kontekst, men også tidssammenheng og personlig identitet. Han river opp disse strukturene som er så grunnleggende for vår evne til å gi mening til noe som helst.

– Alle faste elementer blir rykket opp og satt i bevegelse. De blir flytende. De mister sine virkelighetskoordinater.

– I Catching the Big Fish snakker han om hvordan han forsøker å få nesten vilkårlige scener til å henge sammen i Inland Empire. Er det en sammenhengende idé han forsøker å formidle her?

– Ja, men det dreier seg ikke om en idé i intellektuell forstand. Han snakker om filmen som en annen måte å kommunisere på enn den begrepslige. Ideene som er der, som strukturer gjennom hele filmen, er ikke nødvendigvis slik vi tenker oss ideer til vanlig. Det handler om noe langt mer følelsesmessig og sanselig, mer en stemning enn en idé.

– Men er det meningen at vi bare skal hengi oss til dette?

– Han forsøker jo å produsere opplevelser som ikke virker på det intellektuelle og forstandsmessige nivået. Det appellerer til et mer affektivt plan. Kombinasjonen av bildemotiver, musikk og uttrykksfullt skuespill virker for meg nærmest underspråklig.

– Jeg ser ikke helt den klare følelseskarakteren her heller… Det kan virke som om han formidler følelser og stemninger som ikke knyttes til noe umiddelbart gjenkjennelig. Det spiller ikke på vårt affektive verdispråk. Det blir vanskelig å virkelig leve seg inn i situasjonene.

– Det begrepslige og det følelsesmessige virker vel over i hverandre?

– Jo da, men lar man seg nærmest kroppslig fange inn, får man opplevelsen av at det spilles på et veldig bredt og diffust affektregister.

– Det dannes sekvenser av intensive tilstander; av ren, formløs intensitet.

 

Den naive trollmannen (etter filmen)

– Da har vi sett ferdig Inland Empire. Noen tanker?

– Nei…

– Jeg blir litt satt ut. Målløs.

– Målbundet kanskje?

– Det er en langtekkelig film. Man blir trøtt.

– Det er slitsomt å sitte med følelsen av å bli styrt og iscenesatt hele tiden. Det er en Trollmann fra Oz som trekker i trådene her.

– Ja, det er jo en David Lynch her, som ikke helt vil skjule sin egen manipulative rolle. Han leker med det effektfulle og skaper en magisk stemning. Og vår følelse av utilstrekkelighet forsterker hans magiske posisjon; regissørens makt trer tydelig frem.

– Vi ser jo at han er veldig teknisk flink. Han kan håndverket, samtidig som han på en måte radbrekker det.

– Man føler seg lekt med. Det virker som han alltid ligger et steg foran, vi kommer aldri på toppen av ham igjen.

– Da fristes man til å ta igjen, ved å redusere Lynchs hensikt med filmen til bare å være en naiv forfølgelse av intuisjonen; en tro på at sammenhengene spontant oppstår så lenge man er tro mot den intuitive ideen.

– Slik fremstiller han sitt eget arbeid i boken, i hvert fall. Han hevder å la seg lede av innfall og tilfeldigheter som han aner harmonerer med ideen.

– Det høres naivt ut. Minner om det Foucault snakker om som likhetslogikken i renessansen; man tar følelser av likhetstrekk som et gudegitt bevis på en kosmisk orden og at det man gjør derfor er riktig.

– Likevel virker produktet veloverveid. De enkelte scenene fungerer godt i den forstand at de virker veldig intenst. Han evner å modulere intensiteten i vår opplevelse på en måte få gjør bedre. Enkeltscenene kommer som perler uten snor.

Ikke se hele!

– Dette er vel en film for Lynch-fans?

– Jo da. Men jeg mener at flere burde prøve å se den. Man har godt av å bli utfordret på den måten Lynch gjør.

– De trenger kanskje ikke se hele?

– Nei. Filmen er i lengste laget. Ikke hans beste.

– Men det er en verdifull erfaring å tørre å la seg desintegrere; å kjenne på at ting er skummelt, frustrerende og angstfylt når man ikke helt er på høyden med hva som skjer. Han klarer å vekke sterke følelser gjennom enkeltsituasjoner. Og man blir sittende igjen uten å forstå hvorfor.