Flere av de dobbeltpeprete takk!

Dyrene i Hakkebakkeskogen på DNS balanserer fint nyfortolkning og tradisjon.

Tekst: Ebbe Dam Meinild

Egentlig burde jeg ikke gjøre dette. Egentlig burde jeg ikke anmelde noe jeg ikke skjønner. Jeg burde la fagkunnskapen slippe til. Men fireåringer kan verken skrive eller betale for billetten (175 kr. pr. barn– huff). Og som enhver god historie kan Dyrene i Hakkebakkeskogen sees av foreldre også. Og derfor kunne jeg sitte gjennom det meste av forestillingen og glemme alt om studier, busskort og eksamenstilmeldinger og bare følge med.

Kråke

En av de figurene som hadde fått en oppussing – og vel nærmest en forfremmelse – var Kråke-Per (som hjelper Morten Skogmus i begynnelsen, da Mikkel Rev vil spise Morten og kråken lurer Mikkel ved å si at han ser en jeger). I denne versjonen er kråken en punket altseende og kraende kommentator med spretterten parat i beltet. Aril Martinsen som kråke utviklet en ny undersjanger som standup-fugl oppe på sin redebalkong, selv om Kråke-Per ikke var skrevet inn i selve handlingen.

Rev

Mikkel blir i denne oppsetning handlingens omdreiningspunkt mer enn i Egners versjon, hvilket er et grep med interessante og, ikke minst, morsomme konsekvenser. Som figur er reven motsetningsfylt og frekk. Ikke bare sur som i originalen. I Tore Chr. Sævolds fortolkning blir Mikkel en vestlandsk (og en av få store roller med markant avvik fra bokmål) rampegutt med sympatiske trekk. Altså, forbildet for enhver fireåring.

Tuba

Fra det skjulte orkestret høres mange fine fortolkninger at Egners viser, tilsatt andre musikksjangre og rytmer. Dette var med på å oppdatere materialet en del og virket velplassert. Enkelte ganger var det litt koordinasjonsvansker mellom musikken og scenen, men i hovedsak virket låtene veldig godt utført. Instrumenter som tuba, slagverk og trekkspill fungerte også som levende lydeffekter.

Chaplin

En tanke jeg fikk under forestillingen var at rolletypene til Klatremus og Morten Skogmus kunne være byttet om. Kanskje som en videreutvikling av Egners originaltegninger er Morten en Chaplin-type i klesstilen. Men det mister egentlig hans litt ettertenksomme karakter. Samtidig er Klatremus vel overgiret og irriterende. Her kunne Chaplin-figuren tjene som eksempel på at det går an å være energisk og manisk, men samtidig dyptloddende og meningsfull. Så kunne Morten heller ha vært enda mer intellektuell og professoraktig.

En siste bemerkning går på måten skuespillene henvender seg til publikum på. Det er fint å ville bruke publikumbarnas ”jaaaa” eller ”der, der” inn imellom. Husk at ikke alle skjønner dette på et sekund. Vil man virkelig ta denne kommunikasjon på alvor bør man nok ta seg litt bedre tid til å fortelle barna hva de skal gjøre første gang. Da er det nemlig barna man henvender seg til og ikke, implisitt, foreldrene, som må hviske «nå må du si jaaa» eller si det for barnet.

Som det forhåpentligvis fremgår hadde både voksne og barn en fin opplevelse her.