Tankesmia på Saltkråkan

Av Brita Marie Servan og Henrik Ueland

I The Life Aquatic with Steve Zissou fremstilles en av 70-tallets store miljøforkjempere, Jacques Cousteau, som en desillusjonert, potrøykende og distre kaptein om bord på Belafonte, parodien på forskningskipet Calypso (Harry Belafonte = calypso sanger). Den gangen var miljøengasjementet preget av optimisme og et sterkt engasjement for å formidle de første alvorlige tegnene på at vår livsform var i ferd med å undergrave fundamentet for sin egen eksistens. Dagens utgave virker oppslukt av kravet om kommersiell suksess og fremmedgjort fra sin biologiske tilknytning (han hater fedre og vil heller ikke bli far til noen).

I det siste har varslene om global oppvarming endelig begynt å gjøre seg husvarm i den politiske offentligheten. Et mer åpenbart og lettfattelig varseltegn, masseutryddelsen av dyrearter, er derimot et tilnærmet ikke-tema. Hvorfor har vi så vanskelig for å gi bevaring av det naturlige mangfoldet slagkraftige argumenter? Samvitens objektive og granskende journalister har utforsket de mest troverdige argumentene på begge sider av debatten.

Båtsmann – Dyr og mennesker, fra symbiose til endetid

Det har siden menneskets inntreden blant jordens arter, fra Homo habilis og Homo erectus, til den velkjente og meget avholdte Homo neanderthalensis, eksistert et komplisert forhold mellom mennesker og dyr. Det var nok ikke sjelden at en Homo erectus som, på tross av sterkt begrensede talegaver, forbannet en sabeltanntiger som stakk av med en stammefrende i ly av mørket. Det gikk livlig, men hardt for seg i de dager. Hvorvidt dette var en fredelig, symbiotisk sameksistens, eller et forhold preget av angst og beven er vanskelig å si, men man kan uansett karakterisere det som relativt spent.

Imidlertid virker det som styrkeforholdet har forskjøvet seg noe siden den gang. Etter at den overlegne Homo sapiens entret scenen har forholdet endret karakter, og, vil mange si, til det bedre. Den ressurssterke apen transcenderte sine forutsetninger og bemektiget seg det meste. Dyrene, som inntil da hadde levd relativt beskyttet, møtte nye utfordringer. Utbygging, skytevåpen, forurensing, rovfiske, og global oppvarming. Alle disse som årsaker til at dyrearter utryddes og henvises til historiebøkene, ofte som lite mer enn en fotnote. Pungulven, eller Thylacinus cynocephalus, er et velkjent eksempel. Etter å ha blitt utryddet i Australia som en følge av at aboriginerene tok med seg dingoene allerede rundt år 0, endte de opp på Tasmania, isolerte og trygge. Dette varte og rakk til britene kom og skulle ale opp sau. Pungulven, som så maten stå å glo tomt på den, slo til, og loddet var kastet. Sauebøndene, som verken var, eller er, kjent for måtehold i omgang med skytevåpen, gjorde kort prosess, og til slutt var den siste pungulven i trygg forvaring i Hobart Zoo i Tasmania. Den døde i 1936, etter alt å dømme tilfreds, og mett av dage.

Hvem betyr det noe for om en art forsvinner? Svaret er enkelt: Mennesker som vil ha mange dyr å se og peke på og le av når de gjør ”søte” eller ”rare” ting. Og hvem må bære argumentasjonsbyrden for dette? Dyrene, som hverken kan snakke eller skrive. Det hevdes fra grønt hold at dyrearter som dør ut er en katastrofe. Nonsens. Ikke en katastrofe for naturen, som alltid har klart seg og alltid vil klare seg, om enn ikke gjenkjennelig og behagelig for oss. Heller ikke for dyrene, som så lenge de sovner stille inn i Hobart Zoo eller andre steder, ikke merker noe fra eller til. Om det betyr noe, er det for dyrene som blir igjen. Noe positivt, fordi de slipper å konstant kikke seg over skulderen i frykt for å få øye på en sulten, siklende pungulv som lusker i busken, klar til å slå i hjel.

Mange ser negativt på utviklingen. Fenomener som global oppvarming, utdøende dyr, jakt osv. har fått mange til å rynke på nesen. ”Naturen lider”, eller ”Arter forsvinner, våkn opp!” er gjengangere i debatten. Kanskje kan man argumentere for en utryddelse av flere arter, delvis for å gi plass til fornying av de gjenlevende artene, nærmest i en slags økologisk reformiver, delvis for å gjøre plass til alle de som med tiden vil kunne klones frem igjen og se helt like ut som da de forlot naturen. Dertil forbedres levevilkårene for de gjenlevende arter, slik at man kan gi dem et verdig liv i fred og trygghet. Kanskje kan de verste forkjempere for det såkalte ”biologiske mangfold” vise seg litt mindre forstokkede i fremtiden? Uansett vil noen år være lemenår, andre ikke, og plutselig en dag er lemenet borte. Naturen går videre i sin utvikling, og vi, som en del av naturen, har samme rett og plikt som alle andre arter til å legge oss oppi den.

Tjorven – Etter snar

Da jeg var liten hadde jeg to gjentakende dagdrømmer: Den tidligste var tanken på å eie en magisk rød lommebok som stadig fylte seg opp med penger. Slik kunne jeg kjøpe så mye Donald og godteri jeg orket. Jeg kunne kjøpe og kjøpe ting, og denne tanken gjorde meg glad. Når jeg ble litt eldre flyttet blikket seg litt oppover: Jeg tenkte at det var en god idé å starte på scratch ved å løsrive alle verdens mennesker fra deres ting og hus, for deretter å rettferdig fordele det igjen. Vi hadde jo mange kopper og kar, så om noen i Bangladesh fikk noen av disse ville vel det løse mye.

Det tok litt tid før jeg skjønte at disse dagdrømmene er to grunnleggende sider ved mennesket: Vi vil gjerne ha mye godt, men vi vil også at andre mennesker skal ha det bra. Det er ikke lett å ha disse to tankene i hodet samtidig. Løsningen blir ofte å kjøpe Max Havelaar-kaffe selv om den ikke smaker så godt.

Det tok enda lenger tid før jeg skjønte at dette henger sammen med naturen, lufta og havet. Dette er livsgrunnlaget vårt – oksygen, mat, byggematerialer, medisiner. I massekonsumsamfunnet har vi ikke lenger kontroll på hvordan vår egen livsstil påvirker andre enn oss. Som medlem i et enormt statssystem vet vi ikke lenger hvilken støyt naturen må ta for at vi skal ha det bra. Mest sannsynlig vil aldri dette slå tilbake på meg, men det finnes tendenser på at det vil gå hardt utover andre mennesker i årene som kommer.

Noen vil få vann opp til halsen, andre vil bli sittende uten avling og medisiner. Global oppvarming har blitt en tydelig trussel, men masseutryddelse av natur dytter oss også in deep shit. Mangfold er sentralt for å kunne motarbeide sykdommer: Ulike gener i ulike plante- og dyrearter vil på ulikt vis kunne bekjempe virus som kan føre til utryddelse. Plant ulike arter, så slipper du å miste hele avlinga. I den o store naturen ligger dessuten nøkkelen til medisiner og motkurer – å utrydde disse er et kollektiv selvmordsforsøk.

Å ta livet av rovdyr som konkurrerer med oss om mat og områder, virker med det første som det mest naturlige å gjøre. Jeg har alltid lurt på hvorfor vi verner om dyr vi ikke liker å spise, dyr vi ikke trenger. Saken er at vi vet ikke hva som skjer om et ledd forvinner. Naturen utvikler og tilpasser seg på finurlig vis, om vi griper hardt inn i dette bildet kan vi ende opp med økologiske situasjoner vi ikke trives i. De åtte første landeplagene kan lett bli vår egenpåførte straff.

Å bevare naturen handler ikke bare om å bry seg om dyr og planter, det handler også om menneskelig nestekjærlighet. Jorda er til for alle, men bruk hodet, vi har bare en klode.

Slik kan jeg sitte å tenke, skrive og mene. Vi kan ønske at folk er mer opptatt av økologi og rettferdighet enn av den magiske lommeboken – men er det ikke nettopp her problemet ligger? Når jeg sjekker kontoen min og ser at pengene endelig er kommet, tenker jeg aldri: jess, mer penger å gi vekk til Redd Barna og Regnskogsfondet. Jeg tenker: jess, mer penger til meg.