Another Brick in the Wall

The Wall av Pink Floyd kom ut i 1979 og er et av verdens mest populære rocke-konseptalbum.

Tekst: John-Aksel Haukanes

Det fins uttallige artikler om The Wall og Pink Floyd. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men Pink Floyd har for meg alltid vært et band som jeg har utsatt å sette meg inn i. Uten at jeg har hatt noen god grunn til det. Pink Floyd er på en måte et band som man vet at man kommer til å like fordi de er såpass anerkjent og har såpass mange fans. Men det er kanskje her kjernen for min desinteresse ligger. Albumene The Wall og Dark side of the moon er to av Pink Floyds mest kjente. Disse to føles nesten ut som musikkpensum om man skal kalle seg musikkinteressert. Jeg vet at dette kanskje høres litt sært ut og man kan selvfølgelig argumentere med at å være musikkinteressert ikke er synonymt med å kjenne hele musikkhistorien. Likevel kjenner jeg at disse to er såkalte must-have album, du vet, de som du kikker på inne i musikkforretningen, men i siste øyeblikk setter tilbake for å impulskjøpe den med det kule coveret isteden. Men nå har det seg sånn at jeg sakte, men sikkert, begynner å bevege meg inn i Pink Floyds univers; jeg har lest litt om dem, tatt den obligatoriske YouTube-runden, rappet The Wall av min storebror og lånt filmen på Landås bibliotek. Nå er jeg klar som et egg. Jeg vil gå over noen grove trekk ved platen, turneen og filmen The Wall.

Selve konseptet

Kort fortalt handler The Wall om den avdankete rockestjernen Pink. Han sitter på et hotellrom og tenker tilbake på en del hendelser som har formet, eller rettere sagt skadet, han. Han tenker på faren som han mistet under andre verdenskrig og hvordan dette har resultert i en overbeskyttelse fra hans mor. Etter hvert opplever Pink at denne overbeskyttelsen ikke bare gjelder hans mor, men også samfunnet ellers. Pink stenger seg ute fra resten av verden og bygger en mental mur rundt seg selv. Hver negative opplevelse blir «another brick in the wall». Følelsen av overbeskyttelse og isolasjon er altså opphavet til tittelen. Innholdet er regnet som selvbiografisk for Roger Waters, som på denne tiden sang og spilte bass.

Musikken

Platen kom ut i 1979 og er produsert av Bob Ezrin og Pink Floyd selv. Det meste av tekst og musikk er skrevet av Roger Waters. Tidligere hadde bandet med stort hell eksperimentert i det elektroniske lydbildet. På The Wall er lyden litt mer poppete og klassisk. I min egen opplevelse av konsept albumet The Wall får jeg en følelse av pompøs tristesse, men av og til nesten diskofølelse, spesielt på Another brick in the wall (part 2), som er den alle har hørt fra før: «We don’t need no education, we don’t need no, tought control». På sangen Goodbye Blue Sky er stemningen mer harmonisk, med vakker koring og rolig visegitar. Innimellom bryter en oppgitt og kald vokal inn “did did did did you see the frighten ones, did did did did you hear the falling ones?” Sangen refererer til bomber som falt under andre verdenskrig over London. Her ser man litt av den selvbiografiske faktoren, både den fiktive karakteren Pink og Roger Waters har fått sine fedre mistet i krig. Albumet ble et av deres mest populære, men andre medlemmer i Pink Floyd og da spesielt gitarist David Gilmour, følte seg overkjørt av Waters. Han og resten av gruppen fikk ikke komme til med sine ideer – og The Wall er regnet som begynnelsen på slutten for Pink Floyd som band.

Evig syklus

Den aller første sangen på The Wall er In the Flesh?. Dersom man hører den siste sangen, Outside the Wall, først, og deretter In the Flesh?, kan man klart høre den naturlige fortsettelsen. Man hører dette på melodien, men også på teksten. Outside the Wall avsluttes med ordene: «Isn’t this were» og In the Flesh? begynner med «Where we came in?» Roger Waters har muligens ment at dette har noe med en evig syklus i livets gang å gjøre. I hvert fall kan man høre barnegråt i slutten av den første sangen. Noe som kan symboliserer en fødsel. Fødselen på Pinks triste tilværelse igjen og igjen? Det fins sikkert mange tolkningsmuligheter, dette var én.

Turneen

Den påfølgende turneen til Pink Floyd var preget av et storslagent sceneshow. Noen av ingrediensene var kjempedukker, storskjermer, modellflystyrter (illustrerer skjebnen til Waters’ far under andre verdenskrig) og i tillegg en mur av papp som ble revet ned på slutten av hver konsert.

Filmen

Pink Floyd: The Wall hadde premiere i 1982. Den er regissert av Alan Parker, mens Bob Geldof spilte hovedrollen som Pink. Som tidligere nevnt, bygger Pink seg sakte, men sikkert, inn i sin egen verden, blir isolert og Comfortably Numb. Etterhvert oppdager Pink at han er innestengt bak muren; han tilkaller hjelp, men innser at det er for sent. Det går så langt at han tror at han er fascist, noe som er irrasjonelt ettersom faren døde i andre verdenskrig. Han setter i gang en rettssak mot seg selv. Dommeren i hans eget hode beordrer ham endelig til å rive ned muren slik at han kan åpne seg mot verden på utsiden igjen.