Den delte øya
Den greske kjærlighetsgudinnen ble født av havets skum ved ferieparadiset som turistbrosjyrene forlokkende omtaler som «Afrodites øy». Men øya er også kjent som «den delte øya» på grunn av den uløste konflikten mellom greske og tyrkiske kyprioter.
Tekst: Helene Thornes
– Kypros er delt i to av en FN-kontrollert sone som går tvers over hele øya, langs denne er det opprettet fem grensekryssingspunkt. Fysisk sett er det bare den gamle delen av hovedstaden Nicosia som er delt. Her ble gater stengt ved bygging av murer under delingen av byen og landet i 1974, forteller Arne Strand.

I den FN-administrerte nøytrale sonen leder han et forskningssenter i regi av PRIO (International Peace Research Institute i Oslo). Gruppen består hovedsakelig av fire forskere; to fra den nordlige del og to fra den sørlige del av øya. Her forskes det på ulike aspekter ved konflikten; økonomiske aspekter, eiendomsforhold, migrasjon og tyrkisk arbeidsinnvandring, holdninger til forsoning, medias rolle, sivilsamfunn og menneskerettigheter, samt forskjeller i historieundervisning mellom nord og sør.

Symbolsk riving
Kypros var britisk koloni frem til 1960. Etter frigjøringen ble konflikten mellom greske og tyrkiske kyprioter intensivert og FN sendte fredsbevarende styrker til øya. Et gresk kuppforsøk i 1974 ledet til en tyrkisk invasjon. De militære kampene som fulgte førte til masseflukt; en regner med at ca 160 000 greskkyprioter flyttet sørover og ca 60 000 tyrkiskkyprioter søkte nordover. Øya ble dermed delt etter språk og delvis etnisitet og religion. Det nordlige området er definert muslimsk og den sørlige delen greskortodoks, men det er en avslappet holdning til religionsutøving på begge sider.

I 1983 erklærte den tyrkiske delen seg uavhengig som Den tyrkiske republikken Nord-Kypros, hittil bare anerkjent av Tyrkia. Sørkypriotiske myndigheter mener at Tyrkia urettmessig invaderte Nord-Kypros. Tyrkia på sin side hevder at de gikk inn militært for å hindre overgrep mot den tyrkisk-kypriotiske minoriteten. Kypros ble medlem av EU i 2004 og har innført Euro fra nyttår av. Formelt ble hele øya medlem av unionen, men fremdeles er Nye Tyrkiske Lire valutaen i nord. I mars 2007 rapporterte norske medier at de greskkypriotiske myndighetene hadde begynt å rive deler av muren.

– Rivingen av muren som stengte gata Ledra i Nicosia ga mange håp om snarlig løsning av konflikten. Bakgrunnen for rivingen av denne symbolske delen av muren var nok i hovedsak EUs kritikk mot en manglende sørkypriotisk vilje til politisk løsning. I ettertid har så krangelen gått mellom nord og sør om hvem som nå legger hindringer i veien for en åpning, på tross av at begge parter har sagt at de er villige til å åpne denne overgangen, sier Strand.

Slumrende konflikt
Konflikten på Kypros har hatt få voldelige innslag de siste årene, også etter at grensen ble åpnet i 2003. – Innbyggerne må krysse grenseposter for å komme på den andre siden, men folk krysser i begge retninger for å se hus og eiendom de forlot under de militære kampene i 1974. Mange reiser også for å handle i sør eller for å gå på kasino og nattklubber i nord.

Strand forteller hvordan han merker at konflikten griper inn i hverdagen. – I fjellsiden nord for Nicosia kan en se et svært tyrkiskkypriotisk flagg som er opplyst om natta. I media er det daglig nyheter og debatter om konflikten, der partene beskylder hverandre for at det ikke blir en løsning. I tillegg er det de praktiske ting som gjør hverdagen vanskeligere, som at mobiltelefonen fra ene delen av Kypros ikke virker på den andre sida og at det ikke finnes bussforbindelser som krysser grensen.

Et spørsmål om maktfordeling
FN fremforhandlet i 2004 en plan for maktdeling, kalt Annan-planen. Den inneholdt forslag til løsning på eiendomsforhold, uttrekning av tyrkiske tropper og sammensetning av et felles styrende organ. – Da folkeavstemningen over Annan-planen ble holdt, stemte 64,9 % ja i nord og 75,8 % nei i sør. President Papadopoulos, som forhandlet frem og godkjente avtalen på vegne av Sør- Kypros, hadde 14 dager før avstemmingen bedt folk om å stemme nei, forteller Strand.

I ettertid har FN arbeidet for gjenopptaking av forhandlinger I 2006 ble det enighet om en prosedyre for dette, men det har til nå ikke vært noen reell fremdrift. Begge sider tilslutter seg en løs føderasjon, en «bi-communal, bi-zonal federation», som Annan-planen legger opp til, men det er ikke enighet om hvordan det hele skal organiseres.

– Det er også en reell frykt for at det på begge sider vil utvikles en så sterk motstand mot en felles løsning at det kan føre til deling av øya i to separate stater. Her kan den fremtidige utviklingen i Kosovo ha en innvirkning, mener Strand. I forhandlingene om Kosovos fremtid har EU-landene nesten blitt enige om å godta et uavhengig Kosovo. Kypros er et av landene som stritter i mot, da en slik avgjørelse kan skape presedens for andre land med minoriteter.

Nye kamparenaer
Årsinntekten er nesten dobbelt så høy i den sørlige delen av landet og derav også levestandarden. Siden det kun er regjeringen i sør som er internasjonalt anerkjent, isoleres den tyrkiske delen av landet. Sør-Kypros benytter sin innflytelse innenfor EU til å blokkere direkte handel mellom EU-land og Nord-Kypros.

– Dermed går det heller ingen direktefly til Nord-Kypros, det er bare havnene og flyplassene i sør som skal benyttes. Sør-Kypros har også forhindret universitet i Nord-Kypros å delta i Bologna-prosessen, og europeiske fotballag å spille mot nordkypriotiske lag. Tyrkia svarer med for eksempel å hindre kypriotiskregistrerte skip tilkomst til tyrkiske havner, sier Strand.

Mange håpte og trodde at innlemmelsen i EU kunne bidra til løsning av konflikten. I stedet har EU og andre internasjonale organisasjoner bare blitt nye arenaer for konflikten. Tyrkia og Kypros bruker på hver sin måte innflytelsen i internasjonale organisasjoner til å blokkere motparten. Det langvarige konfliktforholdet går nå også direkte inn i Tyrkia sine medlemskapsforhandlinger med EU, som Kypros motsetter seg.

– EU har ikke hatt noen spesiell strategi for å løse konflikten, det er overlatt til FN. Samtidig kan ikke EU leve med denne typen konflikt i et medlemsland, som også har innvirkning på forhandlinger med et mulig nytt medlemsland. Spørsmålet har vært hvilken rolle EU, og forskjellige EU-organ, kan spille utover tilrettelegging. En ser at begge parter, med vekslende hell, har benyttet seg av European Court of Human Rights, og EU bidrar med tilpassingsstøtte til Nord-Kypros for å forenkle innlemmingen i EU. Men unionen har til nå ikke vist at den som flernasjonal institusjon kan løse Kypros-konflikten.