Det friske, forvirra mennesket

Første møte med fengselet kan være voldsomt. Alt blir snudd på hodet. Privatsfæren begrenses, man er redd og bekymret for hva som møter en.

Tekst: Johannes Servan

Asymmetrisk symmetri

Bjørgvin fengsel er en åpen anstalt. Man er ikke låst inne, men må melde fra flere ganger om dagen. Betjentene vil deg det godt, men har full myndighet og regelbrudd straffes med trekk i pensjon. For oss «lovlydige» kan livet bak muren fortone seg idyllisk, men frihetsberøvelse er mer krenkende og begrensende enn man kan forestille seg.

I fengselet må man tilpasse seg de andre i fengselet og bli vant med strenge regler og rutiner. Visitering og urinprøver tas jevnlig, og man fratas kontakt med omverden gjennom internett og mobiltelefon. Etter hvert skal man lære å kjenne en indre verden i fengselet. Det er viktig å mene det riktige, ikke tyste på andre, men innfinne seg med det andre gjør. Det er heller ikke mange kudos å hente på å gå inn og prate med Marianne, godt det er ikke frivillig.

Marianne jobber som samtalefilosof ved Bjørgvin fengsel. Hennes jobb er å skape filosofisk forvirring og undring. I motsetning til vanlig terapi setter hun ingen standard. Filosofens jobb er å problematisere normaliteten, ikke fastsette den.

– Du kaller deg selv for filosofisk samtalepartner. I en filosofisk dialog er det et ideal at partene skal være likeverdige. Er det mulig i den praksisen du driver?

– Ja, selvfølgelig, det er utgangspunktet. Men, jeg pleier å formulere det som en asymmetrisk symmetri. Folk kommer til meg fordi de søker kunnskap og hjelp til refleksjon. Det setter meg i en posisjon hvor jeg bruker utdanningen min til å veilede andre.

– For oss andre høres dette ut som en terapiform. Hva er det du gjør som er forskjellig fra dette?

– Min jobb er å hjelpe andre inn i en filosofisk prosess. Denne prosessen er selvfølgelig ment å ha en positiv virkning, men min oppgave som samtalepartner er å motivere den andre parten til å gjøre dette selv. Ved å hjelpe til med ord, grave litt og problematisere holdninger forsøker jeg å røske opp i fastlåste tanker og hjelpe i gang en bevegelse. Målet er at samtalen skal holdes på et filosofisk nivå som motiverer til åpenhet og nysgjerrighet, og oppbyggelse av en ny oversikt.  Men, jeg vil ikke gi noen endelige svar. Filosofien dreier seg om å være på veien til innsikt.

– Du sier at du stiller kritiske spørsmål, hender det at folk blir sinte?

– Ja, men jeg ser frustrasjon og sinne som en del av samtalen. Mange har et veldig svart-hvitt syn på tilværelsen og som filosof prøver jeg å utfordre dette. De fleste er positive fordi de blir utfordret som likeverdige, men noen blir også sinte når jeg skaper forvirring og rokker ved deres vante virkelighet.

– Er det ikke filosofi litt vel høytsvevende for den situasjonen man møter på i et fengsel?   

– Nei, tvert imot, filosofien er i utgangspunktet noe kroppslig og konkret. Man filosoferer ut fra sin kropp og sine egne erfaringer. Derfor kan man også skape rom for en filosofisk prosess hos alle. Det handler ikke om noen spesifikke abstrakte ideer eller tunge tekster, men om å være kreativ og nysgjerrig. Jeg er veldig opptatt av at de jeg snakker med skal oppdage seg selv i forholdet til sine betingelser og omgivelser – som det autonome mennesket. Det ligger en spesiell verdi i å se det friske, forvirra mennesket og alle de tankene en undrende bevegelse kan skape, særlig hos mennesker som er på vei fra en verden til en annen.

Frihet innenfor rammer

Marianne jobber med det man kaller endringsprosesser blant innsatte i fengselet, men det er viktig for henne at de innsatte kan snakke om alt. Noen vil snakke om personlige problemer, andre vil bare få luftet noe de trenger å tenke gjennom. Likevel er målet først og fremst å hjelpe folk gjennom overgangen til det streite livet på utsiden av muren. Det dreier seg om å finne svar på hvordan man kan leve et liv på innsiden av samfunnet som ikke fører tilbake til fengselet. Dette dreier seg for mange om en overgang fra en verden til en annen, med nye regler og verdier. Det er også mulig å se på denne prosessen som å innta en annen frihetsform, nye regler og verdier innebærer at gamle strategier ikke lenger fungerer og man blir nødt å skape et nytt bevegelsesrom. En filosofisk samtalepartner kan være en god støtte å ha som en veileder i denne prosessen, men hvordan fungerer dette i praksis?

– Du snakker om å røske opp i fastlåste tanker og å utfordre et svart-hvitt bilde på tilværelsen. Kan du si noe mer om hvordan du gjør dette?

– En vanlig innfallsvinkel er å utfordre en enten-eller holdning. Mange av de jeg snakker med har for vane å stemple seg selv. De er kriminelle, rusmisbrukere, bråkmakere. De er ikke vant til å bli utfordret på disse identitetene og blir forvirret hvis jeg for eksempel spør: Hva legger du i dette? Er du fortsatt kriminell? Det handler om å bevisstgjøre dem og vise de at slike utsagn er medskapende i deres egen identitet, både i henhold til hvordan de ser seg selv og hvordan andre ser de. Et enkelt spørsmål og en kritisk holdning til slike stempler kan bidra til at de selv innser muligheten for å kalle seg noe annet, de stusser gjerne: Kan jeg virkelig si at jeg ikke er kriminell?

– Så du forsøker å bryte opp gamle rammer for å erstatte de med nye?

– Ja, det er noe med å skape rom for at man skal kunne se muligheter i stedet for hindringer. Frihet er her et morsomt filosofisk begrep. Vi glemmer ofte at frihet til å velge forutsetter visse rammer og at man ikke kan ha frihet uten å stå innenfor et gitt system. For mange innsatte føles nettopp det å stå på utsiden av vårt normale, lovlige A4-liv som en uoverkommelig begrensning.

– Hvilke nye rammer kan du hjelpe til å sette opp?

– Det jeg forsøker å oppnå er en selvbevissthet rundt hvordan man plasserer seg selv i forhold til andre: Hvilke rammer sette du for deg selv? Det er vanlig å si at man forstår verden fra et perspektiv og min jobb er å hjelpe til å bygge de første steinene i de forholdene et slikt perspektiv bæres av. En vanlig holdning er at man beskylder samfunnet for å begrense ens muligheter. «Samfunnet er i mot meg», «barnevernet tar barna mine», «sosialkontoret hater meg», «alle vet hvem jeg er». Men det er mye lettere å si hva man stanger imot enn å måtte tenke seg selv innenfor et rom av muligheter. Dette innebærer at man tar ansvar for egen frihet. For noen innebærer det vanskelige spørsmål som for eksempel om tung kriminalitet er forenelig med ansvar for barn. De blir tvunget til å se sine handlinger i sammenheng og må kanskje innrømme en indre inkonsistens.
– Men er ikke dette noe vi bør forvente av alle ansvarlige mennesker?

– Jo, og for de fleste fungerer det bra, men vi glemmer ofte hvor mye som skal til for å leve innenfor en slik ramme. Det er en grunnleggende frykt hos mange for å bli nykter, lovlig og rolig, fordi det har så mye med identitet å gjøre. Å skulle gå vekk fra slike identiteter handler om å måtte ta ansvar for sine egne handlinger på en helt ny måte.

 

Hvorfor skal man bli normal?

Vi bygger rammer ut fra forholdet til andre. Jeg forholder meg til deg. Vi forholder oss til dem. Osv. Det hele kan jo virke temmelig simpelt? Dette skulle hvem som helst klare, men det å stå i et stabilt forhold til våre verdier, meninger og medmennesker er en evne som tar tid å bygge opp. For mange oppleves det å gå fra en verden til en annen som en enorm påkjenning. Et vanlig eksempel er hvordan motivasjonen for å slutte å ruse seg, kan snu tvert i det tankekjøret og den dårlige samvittigheten begynner å melde seg. Du har kanskje rana eller slått ned noen, såra folk du er glad, gjerne familie eller venner. Så lenge du er rusa så har du noe som atskiller deg fra alt dette. Det er ofte en grunn til at man ruser seg, man flykter fra noe og skaper et beskyttende teppe. Det å skulle slutte, innebærer kanskje i motsetning til hva man skulle tro, en voldsom følelse av å ikke mestre. De vante strategiene funker ikke fordi reglene er blitt annerledes.

– Heidegger snakker om at vi lever i en værensglemsel, der det normale og selvsagte først trer frem når det slutter å virke. Vi ser på en måte ikke våre begrensninger før de slutter å bidra til de funksjonene vi tar for gitt. Er det noe slikt som skjer i overgangen her også?

– Ja, jeg vil si at det oppleves for mange som å gå fra å være frisk som rusmisbruker til å bli syk som ”normal”. Man møter kun sine begrensninger, og ser at man ikke har skolegang, jobb, bra utseende, etc. Overgangen til det streite livet innebærer kanskje at man mister sin status og står tilbake nederst på rangstigen. Vi tenker gjerne at alle bør inn i dette normale livet og at folk har det bra der, men det strikte livet er som en mur. Man skal bli kjent med nye verdier og holdninger for første gang og skal inn i en helt annen ramme.

– Kan filosofen være en ressurs i denne byggingen?

– Det å stake ut en ny retning må gjøres skritt for skritt og med sikkerhet og tro på seg selv. Man må tørre å feile. Dette klarer man ikke hvis man prøver å glemme alt man har vært og gjort tidligere. Det gamle livet er viktig som et utgangspunkt og en bagasje. Men, i motsetning til en venn som er bra fordi den representerer faste rammer, kan filosofen være bra for å lage nye rammer og utfordre deg til bevegelse. I et formelt samtalerom kan man få en slags frihet til selvutvikling fordi dette gamle kan få flyte litt fritt. Jeg vil ikke tvinge noen inn i en ramme, men hjelpe folk å bygge sin egen.

– Hva vil du si et fengselsopphold gjør med et menneske?

– Det å bli så skjermet fra omverdenen kan gjøre møtet med folkemengder skremmende og slitsomt. Andres øyne blir som en mur fordi du automatisk tolker andres blikk negativt dømmende.  Samtidig håper jeg at den innsatte bruker fengselsoppholdet til å gjøre opp for seg i forhold til samfunnet, og søker den hjelp han trenger for å leve et godt liv etter soning. Dette er opp til den enkelte innsatte, men fengslet tilbyr ulike hjelpeapparater slik at han kan bruke tiden positivt, både for seg selv og for samfunnet.