Hjullasterens gjennombrudd

13 fangers flukt fra dansk fengsel – mur knust av potent maskin

Basert på en virkelig hendelse fra Danmark i 1995

Tekst: Ebbe Dam Meinild

Jeg er styrke. Jeg er hurtighet. Men samtidig er jeg presis og skarp. Jeg er Vladimir Putin i stål. Jeg er en Caterpillar 980 C som ble stjålet i går fra den lokale anleggsgartner. Nå står jeg parkert i en skog. Her kommer den idioten som stjal meg. Han vet jeg er sterk, men han bryr seg egentlig ikke. Han kjenner intet til min motor, mine gir, til alle mine forbedringer fra 980 B.

Som en fullstendig ærlig dieselavhengig: når noen kravler inn i meg, entrer meg, åpner meg og maser seg inni meg, så tenker jeg først om fremst på om de har olje med. Hvor har han den? Faen. Og han her, han vet jo tydeligvis intet om sånne som meg. Sånne store, sterke dyr som meg. Store kropper, klare til hva som helst. Han har ikke olje med. Vi må være velsmurte, oss entreprenører, godsflyttere, gravere, løftere. Han må smøre meg! Han gjør det ikke. Så ukultivert.

Til gjengjeld tenner han meg brutalt – sånt liker jeg. Sånt er jeg vant med. Han roter rundt inni dashbordet mitt og flår i ledninger og paneler. Vrumm. Ja, sånn. Nøkkel er fint, førerkort er fint, rene klær er fint, men en kaldstart, det er bedre. Ahh. Rmmmrrrddmmmrrr. Hva nå? Skal vi velte alle trærne? Skal vi skal vi grave et svært hull? Nei, vi skal åpenbart kjøre. Selv om det er tidlig på morgenen. Alle ligger og sover. Nedover småveier, nesten ingen folk. Jeg skjønner i hvert fall at jeg ikke skal hjem. På butikken, kanskje; de seks første til å starte dagen på? Nei, vi raser forbi Safari. Det er alvor det her. Vi kjører på rødt. Det kom jo heller ingen.

Og nå; vi svinger inn på en stor, bred vei. En slags bulevard. Vel omkring 200 meter fremfor meg ligger fengslet. Jeg er kjent her omkring. Vi har vært der et par ganger og hjulpet fengselsvaktene. De største de har er en Bobcat. Stakkarer. Oppe i maks omdreininger enser jeg så vidt at et servicebesøk hadde vært passende. Men bare så vidt. Jeg er i en annen verden nå. Jeg ryster og gynger meg nedover bulevarden, på midten av den. Ingen å se. Vi er ett nå. Vi hveser og brøler. Gummiringene mine er så varme at asfalten ville smelte om jeg stod stille. Motoren min er der. Jeg vet hva vi skal nå; jeg vet vi skal rett frem. Fremdrift, helt enkelt, full guffe.

Jeg strekker meg. Skuffen helt opp og frem. Hydraulikken gir sitt ytterste. Muren er rett foran meg nå. Jeg er klar. Nå møtes vi. Ja!